mandag 13. februar 2012

Funderinger rundt rasen, mentalitet og sånt...

For det første, jeg er ingen ekspert på noe av dette. Jeg er en førstegangs hundeeier, med en snart 2 år gammel hannhund av rasen pinscher. Jeg er ikke oppdretter og har ikke planer om å bli det. Men jeg har stor interesse av mentalitet, avl og framtiden til denne fantastiske rasen vi har. Dette er mine funderinger rundt dette, som en relativt utenforstående i miljøet. Noen ganger kan det være lettere å se en problemstilling utenifra, når en ikke selv står i skuddlinja og føler en må forsvare seg.

Jeg har fått med meg at det foregår en til tider heftig debatt rundt disse temaene i rasemiljøet. Engasjementet er høyt og det er flott. Forståelig nok går det en kule varmt av og til. For meg virker det som en del av utfordringen er at det råder ulike oppfatninger om nyansene i hva godt og dårlig temperament er. For noen er reserverthet en naturlig del av pinscheren, andre ønsker den mer sosial. For noen er ressursforsvar uholdbart og en "dealbreaker", for andre er det noe som kan dempes og leves med. Det kommer an på hva vi ønsker og forventer av en hund, hva slags livsstil vi har, tidligere erfaringer, kunnskaper om hund og hundertrening og så mye annet.

Hvordan disse utfordringene best skal håndteres kan ikke jeg gi noe svar på. Men det bør i alle fall være samsvar mellom hva oppdretter og valpekjøper ser på som godt og ønskelig temperament. Og for at dette skal være realistisk må begge parter vite hva mulige problemer kan være og, ikke minst, være åpne om hva de ønsker.



Det "alle" ser ut til å være enige om er at pinscheren ikke skal være en angstbiter som kryper rundt hushjørnene hvis det blåser/ er folk ute/ det faller løv fra trærne/ biler kjører forbi osv, og som tyr til tennene når noe ikke passer den. Det skulle da bare mangle også, et slikt liv er ikke bra for noen, hverken folk eller dyr. Men det forekommer.

Jeg vet ikke hvor utbredt det er med slike alvorlige mentalitetsproblemer på pinscheren. Sannsynligvis ikke så veldig. Men for meg er det også revnende likegyldig. En er en for mange. Det er en katastrofe for de som sliter med dette på den elskede hunden sin. Jeg kan ikke forestille meg hvor vondt det hadde vært å være i en slik situasjon. Hvis en i tillegg blir møtt med fordømmelse og får høre at det er ens egen skyld, at en har ødelagt hunden sin... nei, det unner jeg ingen.

Min Pax er en herlig hund på alle måter. Han er ikke perfekt, litt allment uoppdragen til tider, og veldig ivrig og litt mye noen ganger. Men dette får jeg ta på min kappe. Det er heller ikke problemer i denne sammenheng, mer utfordringer vi nok skal komme oss igjennom. Og om vi ikke får orden på alt så er det ikke noe jeg ikke kan leve med. For i bunnen er det en trygg og god hund som bare vil være venner med alle. Hans største svakhet er at han er skuddberørt. Ikke panisk, men så absolutt berørt.

Likevel, ny som jeg er i pinschermiljøet, har jeg registrert at slett ikke alle pinschere er like trivelige bestandig. Selv om flertallet er trygge hunder er det ikke til å stikke under en stol at noen pinschere sliter med redsler som gir utslag i mye utrivelig oppførsel, selv om hunden ellers er glad og god som noen. Bitt er en av disse atferdene, og kanskje det som gir mest alvorlige konsekvenser. Og dette MÅ taes tak i.



Jeg sier ikke at hele rasen er utrivelig (jeg har beviset på det motsatte her hjemme), jeg sier heller ikke at oppdrettere og andre ikke arbeider med denne utfordringen hver dag, for det gjør de absolutt og har gjort lenge med godt resultat. Og det arbeidet har jeg stor respekt for. Det må bare ikke få lov til å stagnere nå! Og da må vi ta på alvor de tilfellene hvor det går galt. Det må være lov til å fortelle og snakke åpent om hundene med problemer akkurat som vi snakker om alle de gode, trivelige, tålmodige, barnekjære, trygge og glade hundene.

Jeg skriver også denne bloggen blant annet med tanke på de som vurderer å skaffe seg en pinscher. Da jeg planla det samme leste jeg mye på blogger for å få et inntrykk av hvordan hverdagen med pinscher kunne være. Det er veldig viktig at disse framtidige eierne får vite om disse problemstillingene, og hva de skal se etter, spørre om og unngå. Bedre at noen da velger en annen rase enn at de blir sittende med problemer de ikke var forberedt på eller har forutsetninger for å takle, med en hund de er fryktelig glade i. For det er en fortvilt situasjon.



Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar