Vi måtte jobbe litt med at Pax ikke trenger å bjeffe på folk som går forbi nede på veien, eller svare når andre hunder bjeffet. Det gikk litt så som så. Som regel ga han seg fort, men et par ganger måtte jeg ta han med inn. Han er jo ikke en stor og tøff vakthund for ingenting ;p Han bjeffer sjelden/aldri ute på tur. Men inne hjemme eller som her på hytta hvor han tydeligvis føler han har et område å passe på, kommer vaktinstinktet fram. Er jo noe man må regne med, men vil helst dempe det så mye som mulig.
Pax har ikke vært der siden han var omtrent tre måneder gammel, så det var en helt ny verden og utforske. Som i fjor kunne han desverre ikke være løs når vi var ute. Veien går rett forbi tomta, og de andre hyttene ligger ganske nært med både folk og hunder. Så vi satte opp en løpestreng tvers over terrassen og festet han i flexibånd. Funket kjempefint.
Fredagen gikk vi en tur ned på stranda. Der var det noen folk som hadde med seg to store hunder. Hundene satte i å bjeffe voldsomt da vi kom ned og de ga seg ikke. De holdt vel på i ti minutter før de eierne tok de med seg og gikk. Pax svarte heldigvis ikke på bråket. Bare logret til de, ble med meg videre forbi og brydde seg ikke mer om dem. Flinke gutten!
Hva finnes det under steinene tro? |
På lørdag gikk jeg, Frode og Pax ut på svabergene for å fiske. Frode fisket i hvert fall. Jeg og Pax så på og nøt sola.
Pax hadde fryktelig lyst på den epleskrotten. Men turte ikke helt å hoppe uti. |
Tilbake på hytta var det godt å slappe av på terassen.
Søndagen dro vi hjem. Men først fikk vi tid til en liten tur oppover åsryggene bak hytta. Pax fikk løpe i langlina det meste av turen. På vei hjem igjen fikk han akutt anfall av bomull-i-øra-syndromet og måtte gå i vanlig bånd isteden.
Påskeharen? |
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar